Fødselsdager

Det var den femtende gjesten som – etter at han hadde overlevert meg pakken med gullbåndene og den røde sløyfen og med et stort og varmt smil hadde sagt gratulerer med dagen – tok fatet med reker fra bordet, hevet det høyt over hodet, og kastet det i gulvet av all kraft så det gikk i tusen små stykker.

De andre gjestene så først forbløffet på mens jeg hvisket til min kone: Var det deg som ba han der? Men så kunne jeg se på dem at de kom til plutselig å tro at dette var en ny mote, kanskje noe litterært?

En billedkunstner hvis verker jeg setter umåtelig stor pris på begynte deretter å knuse kaffekoppene som allerede sto stilt fram på et anretningsbord, og det var mange kaffekopper siden dette var et stort fødselsdagsselskap jeg hadde bestemt meg for å holde. Slik smittet det snart til alle gjestene, mingvasen jeg hadde fått til min femtiårsdag, en kopi riktig nok, men likevel, knustes grundig, noen helte omtenksomt gullfiskene over i et vinglass før de kastet gullfiskebollen ut av vinduet, folk ser for mange amerikanske film. En av de mest intense blomsterlyrikerne jeg kjenner (og har kjent siden 1962) gikk ut på kjøkkenet, tok filetkniven ut av hånden på den leide kokkefruen, kom inn i stuen igjen, slo ut med armene som om han gjorde stor entré, og begynte å skjære opp den (nesten) nye skinnsofaen mens hans elskerinne (som jeg alltid har misunt ham) trakk fyllet ut av de allerede maltrakterte putene. Og spredte det dekorativt omkring som punkter på det persiske teppet. Hun er anmelder og ga meg god, ærlig, positiv kritikk på bøkene mine i 1996, 1999 og igjen den treogtyvende november 2016.

Kanskje de tror det er slik du vil ha det? hvisket min kone, men det er med vennene mine som det er med mitt ekteskap, jeg vet hva som er i veien, men jeg kan ikke gjøre noe med det, muligens bare skrive det ned og bevare mysteriet for ettertiden. Derfor var det også senere når jeg sto igjen i en ruin, men en nå moteriktig ruin, og alle gjestene hadde gått hjem glade og oppstemte etter denne festen, og fulle av planer om hvordan de skulle vise hvor moteriktige de var neste gang de ble bedt ut, uansett hvor, ja, kanskje til slottet, hvem vet, at jeg egentlig ikke ble overrasket da jeg endelig fikk tatt meg sammen til å åpne pakken fra den ukjente gjesten. Han hadde – i hva som allerede syntes som en evighet siden – sparket restene av rekefatet innunder bordet, spist to olivener og en håndfull ekstra salte peanøtter, før han vinket vennlig og gikk igjen, med en av mine aller beste rødvinsflasker gjemt på ryggen la jeg godt nok merke til. Kort sagt, jeg åpnet gaven hans og oppdaget at jeg sto med hendene fulle av en notisbok med blanke sider, hvor dette du nå leser, meget naturlig ble til som stikkord på side en.

PS: Ide til side to: Er jeg så heldig å kunne feire en fødselsdag igjen til neste år, vil jeg være uten gjester med en flaske termoskaffe på et skjær midt i havets evige brenning. Der vil jeg avprøve min gamle ide om å gjenfortelle Hans Christian Andersens eventyr Keiserens nye klær med bruk av Kafkas berømte metode: Det uhyrlige referat, distansen, den kjølige gjengivelsen bare av begivenhetenes forløp uansett hvor bisarre de måtte fortone seg for iakttakeren. Resultatet vil jeg kalle Fødselsdager.

Min kone vil også være tilstede, og jeg vet med sikkerhet at hun vil drikke te.

Ville dyr

Åh, hvor er jeg trett av mine kunstnervenner som evig og alltid skal gjøre seg til om hvor vanskelig det er nettopp å være til, hvor vanskelig det er å bedrive kunst. Som om det er en livstidsdom de ikke kan kjempe seg fri av. Å skrive romaner er det vanskeligste og tristeste som finnes. Ordene vil ikke, men forfatteren vil, vil, vil.

Å male er den ene tragiske lærestreken etter den andre, kritikere som konsekvent ikke legger merke til deg, eller om de gjør så slakter de deg, gallerister som snyter deg og ikke gir deg den oppmerksomheten de ellers skinnhellig lovet deg, det er så synd på dem alle sammen at det ikke er til å holde ut.

Selv elsker jeg arbeidet mitt, jeg driver prosjekter med hendene mine og med tankene mine. Jeg arbeider i betong, stein, jord, for all verdens dyreparker. Akkurat nå arbeider jeg med et nytt anlegg til de største kattedyrene, den sibirske tigeren skal lures til å tro den er trygt hjemme i Amur slik at den får lyst til å parre seg og sette de ungene til verden som kan befolke dette liksom-Sibir jeg lager.

La meg for sikkerhets skyld gjenta, jeg elsker arbeidet mitt. Jeg prøver å sette meg inn i hva en tiger som er skapt til å ha et revir på minst hundre kvadratkilometer kan ha glede av i min noe mindre kunstskapte innhegning. Jeg tegner, jeg planlegger, jeg tar meg god tid og er grundig, jeg lager fysiske modeller i forskjellige størrelsesforhold, jeg forhandler, så å si på tigrenes vegne, med dyrehagens økonomidirektør. Jeg får tildelt Prosjektet (etter å ha utpekt alle de publikumsvennlige plattformene hvor dyrehagens gjester kan stå og glane så mye og så lenge de vil) og jeg går i gang med glede fordi jeg har sett de små og sørgelige burene som tigrene holdes i her og nå, et levn fra fortidens oppfattelse av ville dyr som ren kulørt og eksotisk underholdning.

Foran dette fortidige gitterfengsel med en isolert tiger i hvert bur, er det en rad benker inne i rovdyrhuset. Der sitter ofte to av mine gamle venner som jeg elsker høyt skjønt de ofte i svær grad er ensidige i samtale og tenkemåte, en forfatter og en billedkunstner. De innbiller seg at de snakker med tigrene, og at hvert enkelt individ kan gjenkjenne dem fra besøk til besøk. Det er selvfølgelig greit nok. Hvis ikke den kreative klassen kan innbille seg ting, hvem kan så?

Når tigrene sover - og det gjør de ofte, hvordan skulle de ellers kunne holde livet ut, de har fulle mager og ingen plass, jeg tror personlig heller de ville være sultne og ha all den plass de kunne ønske seg - men som sagt hvis tigrene sover, så går en av mine to venner bort til buret med sin rollator, fisker opp en stokk fra rollatorens praktiske kurv, og trekker stokken hardt langs gitterets mange jernstenger.

Dette får som regel tigrene til å våkne med brøl og svingende labber og kanskje, hvis de to er ekstra heldige, pisser tigeren litt på gulvet for å markere at dette buret er altså opptatt.

Fra dette skal jeg sette dem fri.

Jeg er kommer langt i anlegget mitt, det skal støpes bare litt til, gravemaskinen har kanskje to dagers arbeide igjen. I dag morges da jeg kom på jobb sammen med mine to medarbeidere, fant jeg en rollator kastet ned i det nå nesten ferdige tigeranlegget. Var det et meget merkelig uhell, eller var det ment som en slags protest? Mot hva? Jeg er i hvert fall sikker på at det ikke var min forfattervenns rollator, for den er naturvennlig grønn med et klistermerke fra World Wildlife Fund hvor en panda er avbildet liksom smilende til speilbildet av sin egen vakre sjeldenhet.

Modellen i tigeranlegget derimot var skarpt Ferrari-rød.

Jeg plukket den opp av dyregraven og tok den opp på den asfalterte stien mellom huset med de gamle, små burene og dette mitt nye prosjekt. Jeg fikk ideen at jeg ville prøve hvordan rollatoren fungerte. Hvordan det var å være min gamle venn som var nødt, nødt, nødt til alltid å skrive. Jeg støttet meg til den og gikk langsomt framover mens jeg prøvde å oppnå den graden av vennlig meditativ intethet hvorfra en ide plutselig kan oppstå. Og det fungerte over all forventning.

Copyright © Sigmund Doksum.